Nu har den andra upplagan av tidningen LifeStyleVIEW kommit ut och för att ge ett smakprov på innehållet kan du här läsa ledaren skriven av Claus Nybo.
Stolt av å være menneske!
Utstrekningen av flyktninge krisen vi står overfor har tatt Europa på senga. Hvordan den kommer til å påvirke samfunnet og måten vi lever på gjenstår å se. Usikkerheten dette gir bringer med seg frykt og spekulasjoner. Ser man imidlertid bort fra dette er det en ting jeg tror viser seg som en virkelig velsignelse. Det er muligheten til å vise kjærlighet og medfølelse.
I september, da jeg landet på Københavns flyplass ble jeg overrasket over hva jeg så på perrongen. Der stod det lange rader av bord med mat, drikke og klær. Det var også mange frivillige der som gav en hjelpende hånd og et vennlig ord til flyktninger på reise. Idet et tog kom inn på stasjonen løp de frivillige fram og delte ut matpakker til det utrolige antall flyktninger som var ombord. Det takknemlige smilet til en far idet han mottok to matpakker, som han rakte videre til barna sine var vanskelig å gå glipp av. Fascinert så jeg på at den lille jenta hans fikk et kosedyr og begynte å leke med den fremmede som satt ved siden av henne, en Svensk dame på veg hjem fra ferie.
Scenen gav meg tårer i øynene og jeg tenkte med meg selv, “I dag er jeg stolt av å være menneske”.
Noen få dager senere på sentralstasjonen i Malmø så jeg en dame med to tenåringssønner komme med store IKEA poser fulle av matpakker som de begynte å dele ut til de ventende flyktningene. Det tok ikke mange minuttene før de hadde delt ut alle matpakkene. “Vi kunne ikke bare sitte hjemme og se på,” fortalte hun meg. “Så vi bestemte oss for å lage noen hundre matpakker for å ta dem med hit.” Dette er ikke lenger bare enkelthendelser, men glimt av en bevegelse som viser og deler medfølelse med andre.
Jeg tror at uansett hvor utfordrende denne krisen er for Europa, så er den også bra for oss. I et samfunn hvor det offentlige tar seg av alle behov gjennom et velfungerende velferdssystem blir vi ofte veldig opptatt av våre egne liv og behov. Så opptatt at vi ikke legger merke til behovene til menneskene rundt oss. Nå har vi fått en situasjon som går ut over hva systemet kan håndtere. Er det da mulig at dette tillater oss, vanlige mennesker, ikke bare å bli rørt i sympati, men til også å vise medfølelse? Om dette er tilfelle, hvordan kan vi beholde denne nye ånden av kjærlighet og omtanke selv etter at krisen er over, og ikke bare mot flyktninger?
Claus Nybo
Sjefsredaktør